Henrik Ibsens forhold til samtidens teater danner bokens innfallsvinkel. Temaet omfatter Ibsens omfattende virke i teatret, hans syn på skuespillerkunsten og hans relasjoner til individuelle skuespillere. Boken innledes med et kort kapittel om Ibsens forhold til scenekunst vs. litteratur, i egne og i andres øyne. Et annet kapittel tar utgangspunkt i Ibsens sceneanvisninger, »tause, men talende«. Sceneanvisningene betraktes her som dramatikerens “”spilledirektiver”” for skuespillere og instruktører, samtidig med at de analyseres som uttrykk for hans bevisste utnyttelse av teatrets virkemidler. I det siste kapitlet diskuteres konflikten mellom Ibsens ønsker om scenisk realisme, og den tidligere idealismen i teatret.Boken er som helhet historisk anlagt, i den forstand at Ibsens egen levetid danner de tidsmessige rammene for fremstillingen. Den er dermed tenkt som et bidrag til 1800-tallets teater- og kulturhistorie, der Ibsen som teatermann spiller en hovedrolle.